Stavkyrkje til Island

Av Per Bjørn Lotherington
Det er mer enn navnet som gjør laftebedriften Stokk & Stein i Lom til noe spesielt.  Tilblivelsen er noe for seg. Det samme er den plassen firmaet har sett seg ut i markedet, det dreier seg om virkelig håndarbeid i tråd med tradisjonene. Firmaet havner også i en klasse for seg med en av de første og største oppgavene det har påtatt seg: Det norske folks gave til Island til feiring av 1000 år med kristendom på Sagaøya.

I laftehallen i Lom står Stokk & Steins store oppgave delvis ferdig. Stavkirken er tegnet og blir bygd etter modell av Holtdalen stavkirke som nå står på Folkemuseet i Trondheim. Firmaet var bare så vidt i gang med ett av de første større oppdragene da det fikk telefon med tilbud om å være med i anbudsrunden som gjaldt tusenårsgaven. Ryktene om det nye firmaet kan se ut til å ha løpt raskere enn noe markedsføringstiltak. Fristen for anbudet var på det nærmeste gått ut, men firmaet fikk ei uke til å regne på det. Sverre Sørumgård som er daglig leder, forteller at dette var en vanskelig oppgave. Her var mange uavklarte detaljer, og mye som firmaet og de ansatte aldri hadde gjort før. Interessen for oppgaven var mer enn stor, og det var enighet om å prise seg så lavt at prosjektet ble deres.

 


– Det er alltid noen som er dumme nok til å gå lavest, sier Sørumgård som forsikrer at man gikk inn i dette med helt åpne øyne. Selv om det kan bli et tapsprosjekt, kan det bli lønnsomt på lengre sikt. Tusenårsgaven har allerede fått atskillig oppmerksomhet, og mindre blir det sikkert ikke når det går mot sluttføring. Før påske skipes byggesettet til Island. Etter påske, når materialene har akklimatisert seg en måneds tid, følger arbeidsfolket etter. 29. juli skal den nye kirken overrekkes med prominente gjester fra begge land til stede. Kanskje kommer Kongen!



Verdens ytterpunkter

Luftfuktigheten i Lom og på Vestmannaeyar på Island der kirken skal stå, er som verdens ytterpunkter. Det tørre klimaet i Lom ble i sommer kompensert for med store mengder vann som ble demmet opp i produksjonslokalene hver helg. Det tilførte materialene fuktighet nok til å komme opp fra omkring åtte prosent til 12. Målinger på Vestmannaeyar viser imidlertid 23 prosent! Under slike forhold vil man ikke få krymping som ellers i bygging med store dimensjoner. Her vil i stedet planken vokse/utvide seg. Kirken er bygd som man pleier, med sprekker som ikke er større enn at bare et sigarettpapir kan presses inn. Med atskillig større luftfuktighet, kan materialene svelle og skape det kan blir problemer i sammenføyningene. Edvin Espelund er fagmannen framfor noen i firmaet. Han tror, men kan ikke være helt sikker på at den store andelen av kjerneved skal være til hjelp. Han mener kjerneveden vil ta opp mindre fuktighet enn yteved.Krav som ble stilt i anbudet, var at det skulle brukes 80 prosent kjerneved. Sørumgård mener man mer enn oppfyller dette, og kanskje er oppe i 90 prosent.Nå er det også tatt visse forholdsregler mot svellingen/bevegelsen i plankene. Inne i sammenføyningene er det større klaring enn vanlig. All plank har konisk not og fjær, og nota er gjort større for å ta opp/gi plass til den bevegelse som måtte komme med større fuktighet.



Alt blir synlig

Espelund sier at mye av utfordringen med dette bygget er som med laftebygg, alt som gjøres blir synlig. Her er ingenting som kan skjules bak panel. Arkitekt Ivar Jonassen har også satt de utførende på en ekstra prøve. Selv om dimensjonene kan måles i tommer, har han tegnet med millimeter-nøyaktighet. Sett i forhold til de store dimensjonene som skal føyes sammen, og krymping og svelling som vil komme, blir det umulig med sånn pinlig nøyaktighet. En virkelig prøve for Espelund og kollegene, ble svillkrysset, hjørnene i kirkebygget. Her er det 12 flater som skal passe sammen. Dette var også ett av stedene der kalkulasjonen gikk helt utenom blinken. Sørumgård forteller at det medgikk flere ganger så mye tid på dette som man hadde beregnet fra skrivebordet. Særlig var de første kryssene tidkrevende, mens man etter hvert fikk trening og klarte tilpasningene bedre. Ett av triksene ble å lage noe større glipe inne i krysset enn det man trodde var nødvendig.



Kunsttørking for å spare tid

Materialene kommer fra materialbanken på Røros. Dette skulle borge for en spesiell kvalitet, men materialene har likevel ikke spart byggerne for bekymringer. Helt fra første tømmerstokk kom inn i den store laftehallen i Lom, har man sett at materialene ikke har fått den tørkeprosessen som burde vært naturlig og ønskelig. Fordi prosjektet ikke var tidlig nok i gangsatt, ble materialene kunstig tørket, noe som nesten er for helligbrøde å regne med disse dimensjonene, mener Edvin Espelund.Resultatet er blitt en mer omfattende bearbeiding av materialene. Kraftige stokker har vridd seg og har måttet høvles ned for å få ønsket form.



Håndhøvlet veggplank

All plank som brukes i kirken, er håndhøvlet. Ved et lykketreff fikk firmaet kontakt med, Ahmad Deler, en kurder som hadde evner i den retningen. Han kom fra asylmottaket i kommunen til en ryddejobb i laftehallen, men kunne snart avsløre kvaliteter som ble satt pris på. I hundrevis av år framover vil hans flotte arbeid synes på stavkirken på Vestmannaeyar. Som resten av kirken, har veggplanken en finish som på et møbel. Profilene som planken skulle ha er høvlet med høvlet som er spesiallagd for formålet.
Døråpningene er pyntet med flotte treskjæringer. Den som lurer på hvordan de er festet til planken, kan få seg litt hodebry. De er ikke festet til, de er skåret av samme stykke!Stokk & stein har egne folk som kan treskjæring, men dette er gjort av en treskjærer og møbelsnekker, Tore Sveen.



Tre uten spiker

Hele kirken settes sammen uten spiker, skruer og lim. Alle sammenføyninger gjøres med tre mot tre og trenagler. Midlertidig brukes stål for å holde enkelte vridde sviller på plass. Bolter skal dessuten brukes mellom tre og grunnmur. Takkonstruksjonene er et kapittel for seg. Også de er kopier fra den mer enn 1000 år gamle kirken i Sør-Trøndelag. Det er frittbærende taksperrer eller fakkverkstakbind. Slike takkonstruksjoner er slett ikke vanlige i dag, og de ble nok i sin tid brukt vel så mye av estetiske årsaker som for å få til en sterk og solid konstruksjon på et svært bratt tak.
tak.jpg (22206 bytes)  port.jpg (22869 bytes)   sverre.jpg (28487 bytes)
Detaljar frå Stavkyrkja. Til høgre Sverre Sørumgård.



«Reformert» til nytt firma

Sørumgård (bilde) og Espelund var lærere og hadde mange år bak seg på Lom videregående skole da reform 94 ble innført. De hadde vært sammen om å bygge opp et undervisningstilbud for bygdas mange unge som ville jobbe med lafting. Etter to ordinære år på skolen, fikk elevene et tredje med fordypning i lafting. Dette var en suksess, også selv om elevene ikke fikk noen formell kompetanse, sier Sørumgård.Men da reform 94 ble innført, ble også dette skoletilbudet en del av historien. Det tredje året i skolen passet ikke inn i den strømlinjeformete skoleopplegget. Dermed ble Espelund arbeidsløs, og Sørumgård var skolelei, så å si. Sammen med fire av de mange driftige tidligere elevene deres, kunne et nytt firma se dagens lys. De fire elevene var allerede godt i gang med flere prosjekter. Ett av dem var en stor lafta enebolig langs veien i Vinstra. Den ble den nye bedriftens første referanseprosjekt. Eieren til Kistefoss Bruk på Dokka hadde sett huset og ville ha et flerbrukshus av dem som hadde bygd det.Slik fikk de to tidligere lærerne og fire tidligere elevene felles pangstart på karrieren i nytt firma.



Referansehytte av vrak

Kontoret til Stokk og stein er ei lita laftehytte med to rom. Den er bygd av utsortert «vrakttømmer» fra produksjonen og skal vises som en referanse. For det første skal kunder få se hvor «dårlig» eller lite dårlig tømmeret er når det blir lagt til side. For det andre skal de få se hvordan topp og rot på stokken blir brukt. Alle stokkene er 8 toms i tykkelsen. De kan være opptil det dobbelte og ned til 27 cm. Likevel vil ikke Sørumgård være med på at laftebygg med 8 toms tømmer er et varemerke. Det er det for mange andre som bygger med.
– Varemerket er heller at vi bruker håndverktøy og at alle materialer er bearbeidet for hånd. Meddrag er et annet kjennemerke. Store kvister i overkant av en stokk, må få virkning for neste stokk som må tilpasses denne ujevnheten. Dette er så definitivt ikke maskinlaft! – Vi er så ulykksalige at vi har gått tilbake i tid og tatt vare på de gamle metodene, sier Sørumgård. Mose gjør nytte som tettemiddel. Den avgir eventuell fuktighet på en effektiv måte, forsikrer han og illustrerer med erfaring med sekker av mose som kan være helt knusktørr og sprø, for sprø til å brukes i veggene. Selv etter en time nedsenket i vann, er det bare det ytterste laget som er vått!



Bygger nytt som gammelt

Navnet Stokk & stein kom til ved en tilfeldighet, men det passer av flere grunner, forstår vi på Sørumgård: – Du kaller ikke firmaet stokk og stein hvis du er en ordensmann som skal drive A4. – Vi er seks mann bak firmaet som driver bygging med stav, laft og naturstein med gamle metoder. Det står vel heller ikke til å nekte at vi er så rotete at stokk og stein passer av den grunn også.
Blant prosjektene som er noe utenom det vanlige, er flere bruer. De er bygd på samme måte og etter skisser og tegninger av gamle bruer som har stått på samme sted. Sørumgård trekker fram ei utleggsbru som er bygd slik man har dokumentasjon for at den sto på 1500-tallet. Her er det jukset med lite i byggeprosessen. Til og med gamle redskaper er brukt, blant annet ble stubbebryter benyttet som kran og vinsj i stedet for bil med mobilkran.



Respekt for materialene

– Respekt for kirka? Nei, jeg ser på dette mer som et hus enn som en kirke. Men jeg har respekt for materialene som vi bruker, sier Edvin Espelund. – Vi har veggplank som måler 57 cm i bredden og det er det største vi kan få med dagens skog. I stavkirka i Lom har jeg målt veggplank som er 67 cm! Når vi ikke har større skog enn dette, kan vi «takke» de engelske skogeierne. På 1700-tallet fikk de hogd så mye at det var helt snauhogd i Skjåk. Det sies at det ikke var skog nok til å vedlikeholde husa der.